" Ja men alle andre har jo mobiltelefon mamma!"

 

 
I sommer har kronikken til «Kjip mamma»  blitt mye delt i sosiale media. I sterke ordelag sammenlikner forfatteren det å gi niåringen mobiltelefon med å gi fri tilgang til hardporno og slankeoppskrifter. Vi «liker» og deler videre. Eller vi synes hun “maler fanden på veggen”,  og scroller oppgitt videre.  
 
Å snakke om når barn skal få smarttelefon og tilgang på sosiale medier kan fortone seg som “å fyre opp et jonsokbål mellom foreldre” som forfatteren av kronikken over sier. 
En undersøkelse Medietilsynet gjorde i vinter viser da også at “tidlig mobilbruk medfører mange dilemmaer for foreldre og barn, og at foreldrene ofte føler seg alene, at det kan være vanskelig å stå imot press som kommer i fra alle kanter og at det er vanskelig å orientere seg om anbefalinger” - så å pirke i dette er som å blåse liv i et bål som kontinuerlig ligger og ulmer i svært mange foreldres bevissthet.  
Og når 97% av norske 9-11 åringer har mobiltelefon, og ca 50% av niåringene er på sosiale media (tall fra Medietilsynet), så angår barns mobilbruk alle foreldre.  
Det gjør også at argumentet “ja men, alle andre har jo mobiltelefon” faktisk oppleves å ligge så tett opp mot sannheten at det gjør noe med oss som foreldre, når vi etter beste evne skal forsøke å ta gode valg for våre barn.  

 

For politikere kan gå inn for strengere aldersgrenser, skolene kan konkludere med at de skal være mobilfrie skoler, og myndighetene kan stramme inn etiske retningslinjer for innhold på diverse apper.
Men til syvende og sist så er det vi – foreldrene, som er portvokterne som bestemmer når og hvordan våre barn skal introduseres for den digitale verden (det vil si gitt at nettbrettene barna våre får utdelt på skolen faktisk har de sperrene som trengs for at ikke barna fritt kan boltre seg i internettets lyse og mørkere kroker)
Er vi utrustet til den oppgaven? Og hvis ikke – hvordan kan vi bli det?

 

Jeg er både mor til barn i barneskolen og jobber med barn og ungdom i barne- og ungdomspsykiatrien, og kjenner tematikken på kroppen både privat og i jobbsammenheng.  
Jeg snakker med mange som synes grensesetting mtp mobilbruk er vanskelig, som bekymrer seg over hva barnet kan oppleve av vanskelige ting digitalt, eller som synes det er utrolig vanskelig å være en del av en stadig mindre minoritet av “kjipe” foreldre som sier nei til at deres barn skal få smarttelefon nå.

 

For det er kjipt å være kjip. Det er kjipt å være den som holder barnet i en etter hvert svært liten minoritet av de som ikke enda har mobil, med det det kan forårsake av digital sosial utenforskap.
Men, til alle dere der ute som er «kjipe», her er noe som kanskje kan hjelpe flere av oss til å stå stødig i vår overbevisning om at de potensielle ulempene ved å få smarttelefon enda er større enn fordelene for våre barn:

I mai publiserte den amerikanske psykologforeningen (USA`s største forening for klinikere og forskere på psykologifeltet, med 146 000 medlemmer, heretter forkortet APA) retningslinjer for bruk av sosiale medier hos ungdom.  
Forskningen på sosiale medier er i rask økning, og APA legger all nåværende forskning til grunn når de kommer med sine anbefalinger. De 12 sidene med råd både til foreldre, myndigheter og utviklere er vel verdt å lese.

APA skriver om viktighet av søvn, at sosiale medier ikke må bli et substitutt for ansikt- til- ansikt kommunikasjon, hvordan de som bruker mer enn 3 timer på sosiale media hver dag har en doblet risiko for nedsatt mental helse og så videre. Intet er vel nytt for oss, men kanskje denne er;

APA refererer til en global studie med ca 27 000 18-24 åringer (også kalt generasjon Z, den første generasjonen som hadde tilgang på smarttelefon hele sin ungdomstid) Denne viser at jo senere man fikk en smarttelefon, jo bedre mental helse hadde man, med en mest markant forskjell hos jenter.   
Særlig var det det «sosiale selvbilde» altså hvordan vi ser på oss selv i relasjon til andre(noe som har mye å si for å bygge relasjoner, utvikle empati og kommunisere) som ble bedre jo eldre man var ved første eierskap av en smarttelefon. Bedre mental helse og bedre relasjon til seg selv.

Altså gode grunne for å holde igjen, vente, la barnet modnes uten hele verden i lomma.

Men ingen av oss er tjent med at vi stikker hodet i sanden, later som om smarttelefoner ikke skal i hus før poden er 25 år (og har en ferdig utviklet hjerne) eller svartmaler all bruk av smarttelefon. Så hva kan vi gjøre for å hjelpe barnet vårt å utvikle den digitale kompetansen de trenger for å kunne nyttiggjøre seg alt det positive teknologien kan gi oss?

APA bruker store ord når de beskriver forarbeidet som bør gjøres:  

«ungdoms bruk av sosiale media bør forutgås av trening i bruk og forståelse av sosiale media for å sikre at brukerne har utviklet psykologisk kompetanse og evner som vil maksimere deres sjanse for balansert, trygg og meningsfull bruk av sosiale media». Store ord. Det gir oss både et enormt ansvar, men også en stor mulighet til å hjelpe barna våre å bli trygge også på denne arenaen.  
APA peker på at voksnes egen bruk av mobil i barnas nærhet spiller inn (der fikk vi den....) og at det som synes å ha best effekt for å gi de kompetansen er en blanding av gode grenser, og regelmessig “voksen- barn diskusjon og veiledning” i bruk av sosiale media.

  

Så hvordan ser det ut i praksis? Hvordan gjør vi dette? Hvordan hjelper vi barna våre å opparbeide denne kompetansen? Hvor søker vi kunnskap? Hvem snakker vi med når vi blir usikre? Klarer vi som foreldre å komme hverandre i møte, til tross for ulike ståsteder og avgjørelser? Kan vi sammen fyre opp et “jonsok-bål”, ikke av følelser, engstelse og redsel, men av kunnskap, erfaringer, imøtekommenhet hvor vi kan spørre hverandre om “ Hva gjør dere som fungerer? Hva er det som har gjort at dere har valgt akkurat slik? Vet du om gode nettsteder for trygg informasjon og hjelp?» Vi sitter på mange gode nøkler, vi må bare bruke de – sammen.
Barna våre er helt avhengig av at vi gjør gode valg for de – også her.